Mitt forhold til kosthold i toppidretten

Jeg hørte podcasten til Øystein Pettersen “Gode dager” og leste instragramposten til Emil Iversen her om dagen, og det inspirerte meg til å skrive noen tanker om kosthold og toppidrett:

Kosthold i toppidretten har blitt et populært tema å skrive og mene noe om for tiden. Vi leser om toppidrettsutøvere som lever på en knivsegg, der alt handler om å finne den mest optimale, men hårfine balansen mellom matinntak og energiforbruk for å kunne prester på sitt beste.

Noen mener til og med at toppidretten er syk. Jeg blir selvfølgelig lei meg når jeg kun leser slike saker i media, for det er ikke slik jeg opplever toppidretten.

For noen er kosthold et stort problem, og det er dermed bra teamet kommer frem i søkelyset. Toppidrett er ikke bare fryd og gammen, og det er trist å lese alle historiene til dem som sliter med spiseforstyrrelser i idretten. Jeg synes de er tøffe som står frem med sine historier, og jeg tror at dette hjelper andre i samme situasjon. Men er det på tide å se saken fra en annen side også?

Da jeg leste posten til Emil Iversen, kjente jeg meg godt igjen i hva han skrev. Vi trenger flere som forteller sin versjon, flere som forteller at toppidrett ikke bare handler om optimalisering av mat, men at mat også er kos og hygge. Jeg har ikke på noe måte noen fasit, men jeg har lyst til å dele hvordan mitt forhold til denne tematikken er.

Jeg er født og oppvokst på Olsbu gård og har helt fra jeg var ei lita jente vært vant til å samles rundt matbordet for å spise god gammeldags husmannskost. Jeg forbinder mat med hygge og sosialt samvær, og det var en selvfølge at vi spiste det som ble servert. Spiste vi opp maten var det ikke usannsynlig at det ble servert dessert, noe som ble en ekstra motivasjon til å spise opp alt på tallerkenen. For hvem ville vel ikke ha dessert?

30 år senere er det ikke mye som har forandret seg for min del. Det er riktignok ikke min mor som står for matlagingen lengre, men jeg liker fortsatt og samles rundt middagsbordet å nyte maten sammen med andre. Måltidene er fortsatt dagens høydepunkt for meg.

Jeg flyttet hjemmefra som 15 åring til Sirdal for å satse på skiskyting. Her lærte jeg det meste om hva som krevdes for å bli en god idrettsutøver. Vi lærte om viktigheten av trening, restitusjon og planlegging. Men viktigst av alt så lærte vi om det å tenke langsiktig, bygge stein for stein. Det finnes ingen snarveier til toppen, kun år med trening og utvikling.

Jeg kan aldri huske at vi lærte noe om optimalisering av mat eller at vekt hadde noe å si for prestasjon. Dette var noe jeg aldri tenkte på. Det vi lærte var at nok mat var nødvendig for å kunne prestere, at det var som drivstoff til bilen. Vi lærte at mat var viktig både før og rett etter trening, og at sportsdrikk og mat på lengre økter var viktig for å holde kvaliteten oppe. Dette var alt som betydde noe for meg, ha god kvalitet på den jobben jeg gjorde.

Og sakte, men sikkert ble jeg litt og litt bedre for hvert år. Jeg fortsatte å trene med god kvalitet, var nøye på restitusjon og hadde langsiktige planer. Men det viktigste for meg var at jeg hadde det godt med meg selv, jeg var i et godt miljø og trivdes med det livet jeg hadde valgt. Jeg hadde gode venner og støttespillere rundt meg som gjorde at jeg etter hvert ble en ganske selvsikker og robust utøver.

Årene gikk, og jeg kom etter hvert inn på elitelandslaget i 2014, 23 år gammel. Jeg flyttet fra Sirdal til Lillehammer, og det var først på dette tidspunktet i livet mitt at jeg ble eksponert for usunne holdninger knyttet til mat når det gjaldt toppidrettsutøvere. Til nå hadde livet mitt vært ganske ukomplisert; jeg spiste hva jeg ville når jeg ville, så lenge jeg passet på å spise ofte og godt nok. Dette visste jeg funket for meg, og jeg hadde gått fra å være en middels dårlig skiskytter til å bli regnet som en av de seks beste skiskytterne i landet. Jeg hadde hatt en god utvikling hele veien, men var det godt nok? Må jeg begynne med optimalisering av mat for å ta det neste steget?

Når jeg kom inn på elitelaget måtte jeg igjennom en helsesjekk på Olympiatoppen for å sjekke at alt var bra. Her blir det blant annet tatt blodprøver, EKG og DXA. En DXA-måling viser beintettheten på skjelettet og en fordeling mellom fett og muskelmasse. Svarene blir sendt til lege og ernæringsfysiolog på Olympiatoppen, og om alt ser bra ut er det frivillig om man vil gå igjennom svarene med ernæringsfysiologen. Siden jeg er en ganske nysgjerrig utøver og dette var et tema jeg kunne svært lite om ville jeg gjerne ta en prat med ernæringsfysiologen. Etter vi hadde gått igjennom alt det formelle spurte jeg rett ut om det var noe jeg kunne gjøre for å optimalisere? Jeg fikk beskjed om at siden jeg var 23 år og første året på elitelandslaget, så skulle jeg bare gjøre som jeg alltid hadde gjort, spise hva jeg ville når jeg ville. Så kunne vi heller ta en diskusjon året etterpå om alt fortsatt så bra ut og dette var noe jeg fortsatt ville. Det synes jeg var helt ok, synes det hørtes ut som en god plan.

Året gikk og jeg tok enda et steg på veien mot toppen.

Ny DXA måling og nytt møte. Det var ikke mye som hadde forandret seg på et år. Jeg var blitt bedre trent, gikk fortere på ski, men DXA-målingen var lik. Lik vekt og like mye fett og muskelmasse på kroppen som året før. Jeg husker jeg fikk spørsmål om hvordan min vekt hadde vært de siste årene. Dette kunne jeg ikke svare helt sikkert på siden jeg ikke hadde veid meg. Jeg hadde ikke vekt hjemme engang, hadde aldri helt skjønt hvorfor man eventuelt skulle ha det. Jeg trodde det bare var eldre damer som veide seg hjemme for å sjekke om slankekuren funket. Men jeg antok at jeg hadde vært ganske lik hele tiden, jeg hadde i iallfall ikke sett noen forskjell. Vi ble enige om at jeg kunne gjøre en liten justering på kostholdet mitt da jeg hadde litt å gå på. Jeg fikk noen tips til hvordan jeg kunne optimalisere kostholdet og vi holdt tett kontakt.

Jeg gjorde ikke de store justeringene, men jeg begynte å planlegge måltidene etter hvilke type treningsøkter jeg hadde, og dessert og godteri ble kuttet ned på. Min følelse av disse justeringene var at jeg brukte mye energi på å optimalisere maten, noe som gjorde at jeg hadde litt mindre fokus på treningsøktene. Når kvaliteten på øktene sank så tok jeg grep, dette blir jeg ikke bedre av. Etter noen måneder tok jeg kontakt med ernæringsfysiologen igjen og sa at dette koster for mye krefter for meg. Jeg bruker for mye energi på å tilpasse maten og kvaliteten på øktene var dårligere. Vi var begge helt enige om å avslutte og gå tilbake til slik jeg hadde gjort det før; nemlig å bare spise helt normalt.

Det gjorde jeg, og energien og kvaliteten på øktene var tilbake.

Jeg ble ikke noe bedre den gangen av å prøve og gjøre noen justeringer, det funket ikke for meg. Så nå tenker jeg ikke mye på hva jeg spiser, men heller på å spise ofte nok og spesielt få i meg næring underveis og etter trening. Jeg bruker sportsdrikk på alle treningsøkter, og jeg har med meg bar eller banan på økter som varer litt lengre. Dette er jeg veldig nøye på. Men så er jeg ikke så nøye på om middagstallerkenen min ser slik eller slik ut, men at jeg får i meg den energien jeg trenger for å ha kvalitet på treningsøktene. Og litt dessert eller godteri etter middag tar jeg gjerne når jeg skal kose meg litt ekstra.   

Siden jeg er på elitelaget, må jeg fortsatt ta DXA hvert år og jeg synes det er interessant å se hvordan kroppen utvikler seg og blir gradvis litt sterkere. Selv om vekta er ganske stabil, er sammensettingen mellom fett og muskelmasse i forandring uten at jeg gjør noe spesielt med kostholdet. Det er bare et år til med god og riktig trening!

Dette ble en lang tekst, men følte det var viktig for meg å dele min historie. Jeg er også klar over at det mest sannsynlig var lettere å vokse opp i en tid uten ytre påvirkning fra sosiale medier, enn det er å vokse opp i dag med inntrykk og påvirkninger poppende inn på mobilen hvert sekund. Jeg blir også påvirket av alt jeg hører og leser, og jeg må stadig gå i meg selv for å ikke bli for påvirket. For jeg vet at jeg trenger mye mat og næring for å bli en bedre skiskytter. Jeg vet også at det ikke finnes noen snarveier til toppen, men hard jobbing over tid. En jobb som krever mange treningstimer, men som aldri skal gå utover hverken min livskvalitet eller gode helse. For det kommer et liv etter skiskytterkarrieren også, et liv jeg både gruer og gleder meg til. Uansett hva som skjer så vil jeg ha en god og sterk kropp som ikke har blitt svekket, men styrket av toppidretten. Både mentalt og fysisk.

Takk for meg og kos dere med maten 😉